Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Respekt og rettferdighet for asylsøkere!

Håpet er sterkt og raseriet øker

demonstrasjon 26. oktober

 

Jo, det er viktig å stå opp mot urettferdighet, slik at skammen fra krigen ikke skal gjenta seg.

Av Lena Skår Størseth, Lærer og masterstudent i historiedidaktikk, Universitetet i Stavanger

MIE HIDLE OG JEG bor i samme gate, og jeg tror vi deler de samme kjerneverdier. Men sånn som jeg forstår henne i kommentaren «Kjødet er svakt» i Aftenbladet i jula, mener jeg hun er en blindgate. Og med et forbehold om feiltolkning gir hun meg uansett det lette, inspirerende sparket jeg trenger for å formidle en del tanker jeg har hatt lenge.

I innlegget spør Hidle blant annet: «Hvem er ikke imot likegyldighet og for medmenneskelighet?» Spørsmålet er stilt på bakgrunn av Margreth Olins dokumentarfilm «De andre», som omhandler enslige asylsøkeres skjebne, og som insisterer på å vise oss enkeltmennesket bak statistikkene. Hidle setter på et vis Olin i skammekroken for de naive, og jeg lurer på hvilken «lykkelig idealfortid» hun ser for seg. Aldri i historien har vi sett enkeltmennesket – så hvorfor skulle vi det i dag? Ut fra en slik holdning gror avmaktsfølelsen.

Skal vi lene oss tilbake og sende en geit til en landsby i Afrika for å bli kvitt vår dårlige samvittighet?

DERSOM HISTORIEN og historiefaget skal ha verdi utover oppramsing av historiske fakta, må det være å trekke linjer fram til vår tid, og skape et engasjement for å strebe etter å forstå og forbedre: «Det har skjedd. Derfor kan det skje igjen.» Nettopp fordi vi ikke har en lykkelig idealfortid å se tilbake på, er det presserende å være observant på tilløp til å ville gruppere og sette mennesker i bås.

Jeg tror nok Olin er svært klar over at det kanskje er mer typisk norsk å være tro, enn det er å være god.

VEL HAR HISTORIESKRIVINGEN lenge underkommunisert og tilslørt følgende tall, men nå – 70 år etter deportasjonen med «Donau» – glirer de imot oss, og myten om Norge som bærer av det gode falmer noe.

Historiske fakta (tallene varierer noe):

I Norge ble 741 av om lag 1400 jøder deportert og tatt av dage under den annen verdenskrig.
Danmark og Finland beskyttet i mye større grad sine jøder:
– I Danmark ble 77 jøder av en befolkning på 5600 henrettet.
– I Finland ble «bare» 11 av ca. 2300 jøder drept i konsentrasjonsleirene. (Søbye, 1998)

KJERSTI DYBVIG har skrevet den lokale beretningen i boka «Politi og jøder i Rogaland. Glemselens bekvemmelige letthet» (2012). Den handler blant annet om min egen familie på farssiden, familien Joseff. Den kom opprinnelig fra Litauen, men var godt integrert på Storhaug da krigen kom. Hele familien ble drept i 1942 i Auschwitz, bortsett fra min farmor (hun hadde vært gift med en nordmann), min far og hans kusine, som begge ble skjult og bortadoptert og slik unnslapp tyskerne. Av alle de 22 registrerte jødene i Rogaland var det bare tre som unnslapp. Min nå avdøde far og hans kusine var to av dem.

Så Hidle har rett: det er så langt fra en lykkelig idealfortid vi kan se tilbake på.

SPØRSMÅLET BLIR DA, når vi står ved en korsvei 70 år etter, når Europa er i krise, fascismen er i utvikling og Norge fører en inhuman asylpolitikk: Skal vi lene oss tilbake, sende en geit til en landsby i Afrika for å bli kvitt vår dårlige samvittighet og kvele denne flammen av uro? Eller kan kunnskapen om at vi ikke før har evnet å se enkeltmennesket (her eksemplifisert ved Holocaust – det sterkeste kollektive minnet i europeisk historie) skape et empatisk raseri som leder til konstruktiv og fornuftig handling?

Disse fysiske merkene er en viktig påminnelse om mennesker som historien har glemt og fortrengt.

Jeg har et sterkt håp om det siste. For om kjødet mitt er svakt, er raseriet og håpet mitt sterkere. Og jeg er heldigvis ikke alene. Her i Stavanger var vi mange som reagerte da Norge som eneste land i Europa fikk i stand returavtale med Etiopia 15. mars i fjor. 40 frivillige ble mobilisert av det allerede eksisterende støttenettverket for papirløse i regionen, og de tok på seg et fullmektigansvar for å skrive ankesøknader for mer enn 60 etiopiere.

I forlengelsen av dette er det opprettet en ny, lokal organisasjon, RIA (Rettferdighet i Asylpolitikken), og søksmålet som etiopierne forbereder mot den norske stat i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, har sin bakgrunn fra dette dugnadsarbeidet.

Mange av oss har dessuten fått nye venner – enkeltmennesker som beriker livene våre med sine sterke fortellinger om styrke og mot og tålmodighet.

STAVANGER KOMMUNE har 68 år etter reist et minnesmerke over jødene som ble drept under krigen. De har også besluttet å legge en såkalt snublestein utenfor huset der min fars familie bodde i Solheimsveien. Det er jeg takknemlig for. Ikke minst på vegne av Evelyn, som fremdeles bor i huset, og som brått mistet sine «reservebesteforeldre», Sofie og David (mine oldeforeldre), som hun snakker så varmt om.

Disse fysiske merkene er en viktig påminnelse om mennesker som historien har glemt og fortrengt.

Jeg oppfordrer folk til å møte opp på Arneageren kl. 12 lørdag, for noen ganger kreves motstand for å vise nestekjærlighet og solidaritet.

MEN MEDLIDENHET og sorg ved et minnesmerke over fortidens ugjerninger har lite for seg dersom de ikke også minner oss på at det fins enkeltmennesker i landet vårt som sårt trenger vår beskyttelse også i dag. I Aftenbladet har psykolog Aina Basilier Vaage lenge synliggjort de lengeværende asylbarnas fortvilte situasjon. Mette og trygge som vi er synes jeg vi er forpliktet til å ta denne situasjonen inn over oss, og reagere.

LØRDAG 12. JANUAR KL. 12 er det landsomfattende markeringer til støtte for de lengeværende asylbarna, også her i Stavanger, i regi av RIA. Mitt sterke håp er at vi klarer å bruke den kjærligheten vi føler overfor vår nærmeste familie, til å sette oss inn i hvordan det er for andre familier å leve i frykt og usikkerhet.

Jeg oppfordrer folk til å møte opp på Arneageren kl. 12 lørdag, for noen ganger kreves motstand for å vise nestekjærlighet og solidaritet. Det er kanskje ikke like enkelt som å sende en geit til Afrika, men hvorfor skal livet være så forbaska enkelt?

Ett er iallfall sikkert: Det blir mindre slitsomt når vi står sammen. Så jeg sier med Odd Børretzen: Naivister i alle land, foren dere!

Leserinnlegget sto i Stavanger Aftenblad 10. januar 2013.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 10. januar 2013 av i Asylsøkere, Demonstrasjon, Returavtale, RIA, SAKEN&KAMPEN.
%d bloggers like this: