Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Respekt og rettferdighet for asylsøkere!

Åpent brev til Erna Solberg: Integrering og nedlegging av mottak.

20160407_185143_015_resized-1-660x330

Det er uforståelig at UDI nedlegger godt etablerte mottak.  I fjor høst ble Sandnes mottakssenter nedlagt, i vår legges også Stavanger mottak ned.  Det fører til store merbelastninger for grupper som fra før har en svært vanskelig situasjon.  Det er også til stor frustrasjon for frivillige som driver integreringsarbeid overfor personer i mottakene.

Her gjengis Gunhild Andersens åpne brev til Regjeringen og Stortinget i desember 2016.

Åpent brev til Erna Solberg.

I din nyttårstale (2016) til det norske folk oppmuntret du til engasjement, til å ta vel imot og inkludere mennesker som kommer til Norge og søker tilflukt her.

Vi bor i Rogaland – en region hvor det gjøres mye godt arbeid med å inkludere og integrere våre nye landsmenn. Mange profesjonsutøvere i mange yrker gjør langt utover det som kan forventes. Hundrevis av frivillige utviser stort engasjement og stor glede i å bygge vennskap og relasjoner med mennesker fra andre kulturer. Det er ingen hemmelighet at det er krevende og at vi støter på vanskeligheter underveis i slikt arbeid. Men det som for alvor skaper motløshet og frustrasjoner, kommer fra Staten og statlige etater. På den ene siden oppmuntrer og oppfordrer Staten og politikere til å bidra i integreringsarbeid. Samtidig opplever vi at den samme staten, gjennom både byråkratiet og politiske utspill, undergraver arbeid som møysommelig er bygget opp på grasrotnivå rundt om i lokalmiljøene. Nedlegging av godt etablerte asylmottak i Rogaland denne høsten er et eksempel på hvordan det statlige systemet og politikk river ned og hindrer gode relasjoner som er skapt lokalt. Det er verst for barna som må skifte barnehage og skole enda en gang. På grunn av nedlegging av mottak greier ikke IMDI en gang å bosette familier som skal prioriteres.  Fylkesmannen i Rogaland uttaler i SA den 22.11 at dette er i strid med departementets egne retningslinjer og at Barnekonvensjonen brytes.

Nedleggingen rammer også enslige. En særlig belastet gruppe blant disse er eldre som er syke. Alle blir redde og sover nesten ikke – dette fører til større helseplager og  økte samfunnskostnader. Vi skjønner at plasser må nedlegges når det kommer færre asylsøkere, men vi etterlyser plan, oversikt og koordinering. Slik det har skjedd i høst virker alt tilfeldig, uforutsigbart og rotete. Systemet virker fullstendig overbelastet. Alt dette påfører mennesker som fra før av er hardt rammet, unødvendige nye påkjenninger. Ubrukte penger avsatt til å ta imot flyktninger bør kunne brukes i dette arbeidet.

Den store gruppen av positive, engasjerte mennesker som gir av seg selv i møte med mennesker både gjennom jobb og fritid, rammes også. Det gjør nemlig mye med engasjementet å oppleve seg motarbeidet av «systemet». Opplevelsen av at ingenting nytter er over tid drepende og lammende på engasjementet. Det er med stor uro og frustrasjon vi hører om planer for ytterligere nedlegging av mottak.

For å gi noe av dette et ansikt har vi stilt følgende spørsmål til en rekke personer som over mange år har vært integrerings- og inkluderingsagenter gjennom relasjonsbygging og støtte til mennesker som har søkt opphold i Norge:

  1. Hvordan påvirker nedleggelsene og stadige flyttinger ditt eget engasjement med å inkludere og integrere mennesker i ditt nærmiljø?
  2. Hvilke observasjoner har du gjort av reaksjoner hos personer som må flytte ofte?

Alle svarene sendes i sin helhet som vedlegg.

Her er noen korte utdrag:

Marit Skara Andersen, Stavanger.  Som frivilling hjelper og støtte til barnefamilier oppleves en slik «brutal» flytting ganske uforståelig. Det føles ofte meningsløst å forsøke å hjelpe dem som har fått lovlig opphold og skal integreres, når våre myndigheter motarbeider oss.

Ekstra flyttinger virker meget uheldig og frustrerende både for barn og foreldre og oss frivillige hjelpere. Det tapper en enormt for krefter og forsinker og hindrer en god integreringsprosess.

Lene Høigård, Stavanger har vært vennekontakt for ei enslig dame i flere år. Lene sier: «Jeg blir fortvilet på vegne av de som rammes. Ser ikke myndighetene verdien av oppbygd kompetanse på mottak som har eksistert i mer enn 20 år? Jeg mister troen på myndighetene våre. Handlingene slår ihjel ordene om  at det er viktig «å lykkes med integreringa» . I stedet for å støtte og oppmuntre frivilliges tiltak, opplever jeg at det vi gjør undergraves..

Det er tungt å se hva det gjør med den personen jeg er kontakt for. Vedkommende reagerte med desperasjon på nyheten om at Sandnes mottak skulle nedlegges. Hun har bodd der i mange år, og det er livsviktig for henne å ikke miste nettverket sitt.   Hun sov ikke på flere netter, gråt mye, var svært nervøs og ute av seg. Hun mistet alt håp.

Magnhild Ueland, Nærbø er en annen person som gjennom mange år har engasjert seg for å inkludere asylsøkere på Hå mottak, Nærland. Hun kjenner flere som har flyttet én, to eller flere ganger i løpet av de siste par månedene. Flyttingene gjør det vanskeligere rent praktisk å holde kontakten som er etablert. Det blir et tyngre arbeid å involvere seg i nye mennesker. Hvordan virker flytting på de det gjelder? Hun har observert: «Glade optimistiske mennesker som har overlevd krigen, mister håp om at samfunnet vårt ønsker å se dem som en ressurs. Manglende mulighet til å delta med egne evner og ressurser blir bytta med håpløshet og depresjon».

Arne Ege, Nærbø beskriver stor frustrasjon hos sine venner over å måte begynne på nytt, igjen og igjen. For egen del opplever han at det blir vanskeligere å opprettholde kontakten på samme måte som tidligere på grunn av større avstand.

Marianne Lygren, Bryne.  Vennskap som er bygget opp, blir skadelidende. Inkludering og integrering føles som meningsløse ord. De orker ikke starte på nytt enda en gang, orker ikke å bygge opp nytt nettverk, orker ikke være positive til ny språkkafè med nye velvillige nordmenn osv. De vil ha varige gjensidige relasjoner, som alle mennesker vil ha. Faren for at de isolerer seg er stor.

 Oddbjørn Stangeland, Nærbø.  Jeg føler meg flau på Norges vegne over det jeg opplever av uforutsigbarhet og rot i det norske systemet. Det virker uprofesjonelt. Jeg registrerer at motivasjonen til å lære norsk og arbeide for integrering i det norske samfunnet synker drastisk når de beordres til ny flytting. Noen mister troen på en framtid i Norge. Noen føler seg lite verdsatt – som kasteballer i et system.

Til slutt tar vi med hjertesukket fra Jane Høyland Stangeland, Nærbø:  Eg vert motlaus og kjenner på ei makteløyse som til tider er lammende. Kvifor er det ingen politikarar som reiser seg opp og seier at no er det nok? Eg skal med glede gje min stemme til det partiet som reiser seg opp og seier dette ved neste stortingsval.»

De som siteres her, Erna Solberg, er dugnadsmennesker som bretter opp ermene og tar et tak der det trenges. Det er mennesker som ser andre, som er opptatt av andre enn seg selv. Det bør uroe og bekymre politikere når mennesker som gir så mye av seg selv blir motløse av å oppleve seg motarbeidet av staten og den politiske ledelse.

Derfor spør vi:  Hva kan du som leder av dagens regjering gjøre for at vi som har tatt din utfordring på ramme alvor, ikke skal slippe taket i det engasjementet som du utfordret til, og som vi tror det kan bli vanskelig for både flyktninger og samfunnet de skal inn i å klare seg uten.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 26. februar 2017 av i Integrering, Nedlegging av mottak, Uncategorized.
%d bloggers like this: