Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Respekt og rettferdighet for asylsøkere!

Hvordan går det med Majid Khalili? Noen som vet?

 

Fra Facebook i desember 2016:

Majid Khalili (1STA) har fått avslag på sin søknad om asyl i Norge og anker i disse dager avslaget. Vi ved Røros videregående skole er sjokkert og trist over denne avgjørelsen. Majid er en ung gutt som går en høyst usikker framtid i møte i Afghanistan, mens her på Røros videregående skole kan han i trygge omgivelser få et grunnlag som gir ham mulighet til høyere utdannelse.

Majid har siden 18. august 2016 vært elev ved Røros videregående skole og går i førsteklasse på studieforberedende utdanningsprogram. Her følger han alle fag, unntatt 2. fremmedspråk, på lik linje med de andre elevene. Majid er interessert og engasjert og gjør det svært godt i fagene. Innsats og engasjement for skolegangen viser han også ved å være pliktoppfyllende og gjennom alltid å ha god orden. Han viser også stor interesse for å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som vil gjøre ham i stand til å fungere som en engasjert samfunnsborger i det norske samfunnet, for eksempel gjennom samtaler, øving på muntlig uttale og lesing av litteratur. I tillegg til et faglig fokus, er Majid en hyggelig og vennlig klassekamerat.

Som skole har vi blitt kjent med Majid som en ungdom som oppriktig ønsker å tilpasse seg og leve i det norske samfunnet og som mest av alt ønsker å få seg en utdannelse. Med fullført videregående skole i Norge vil han kunne få seg en høyere utdannelse og bli en ressurs i det samfunnet han som voksen ender opp med å leve i, og vi ønsker framfor alt at denne muligheten ikke skal bli tatt i fra ham. I en tid hvor kulturutveksling og kulturmotsetninger antakelig vil øke, kan det ikke være annet enn fornuftig å gi slike elever en utdannelse slik at de kan bidra til økt forståelse mellom ulike kulturer.

Her er Majids avskjedstale til sine klassekamerater:

Hei alle sammen. Kanskje dere har lurt på hvor jeg har vært i det siste.

Vel, for det meste i senga. Jeg klarte ikke å få meg ut av den. For jeg var redd. Jeg var deprimert. Jeg var sint. Sint på meg selv, på Sylvi Listhaug, på skjebnen. På alt.

Så hørte jeg en stemme inne meg. Vil du ikke en gang kjempe for deg selv?

Jeg husker ennå første skoledag. Jeg hadde aldri før vært med så mange nordmenn på et rom. Jeg følte meg som en raring. Det er sikkert flere i klassen som kan dokumentere det.

Men etter hvert som jeg ble kjent med den gjengen her, begynte jeg å tenke at det egentlig ikke var så verst.

Jeg ble kjent med Hans, som jeg tenkte at sang en raplåt hver gang han snakket. Og en tøffing som het Asle, som ville lære oss om å overleve i livet.

Vet dere hva?

«The measure of a country’s greatness is its ability to retain compassion in times of crisis.», sa den første afroamerikanske dommeren, Thurgood Marshall en gang.

Jeg skal forklare hva jeg mener. Jeg har mange minner fra veien hit til Norge. Det var en reise på i alle fall 600 mil. Ett minne husker jeg veldig tydelig.

Vi var på Tyrkias kyst, og vi ventet på at havet skulle roe seg litt, sånn at vi kunne kjøre båten til Hellas.

Vi var nesten 50 stykker i en åtte og halv meter gummibåt. Noen satt på kantene, noen i midten. Vannet holdt på å komme oppi båten hele tida.

Etter omtrent en time så jeg plutselig en oransje redningsvest midt uti vannet.

Jeg kikket nærmere, og så ei dame, som strevde i vannet. Jeg reiste meg og sa at vi må snu båten og redde henne. Noen få støttet meg, men de fleste var uenige.

Det ble en skikkelig konflikt mellom oss, hvor jeg truet med å rive båten i stykker om de ikke ville snu. Jeg var så jævlig sta.

Endelig snudde vi båten mot henne. Da vi kom nærmere, så vi at hun ikke var alene likevel, men med to barn.

Ei lita jente som var helt bevisstløs, og en ammende baby. Dama orket ikke å rope mer fordi hun var så sliten. Alt som kunne høres var noen uklare lyder.

Selv etter vi reddet henne, var hun så sjokkert at hun ikke kunne svare på enkle spørsmål om seg selv.

Og i dag står jeg her, og hvis det er en ting som jeg er stolt over i hele mitt liv, er det at jeg reddet henne og barna hennes.

Jeg kunne brukt mange unnskyldninger for å ikke gjøre det. Vi hadde ingen rettslig forpliktelse. Båten var dritt full, og det var virkelig ikke plass til oss som var i den allerede.

Jeg kunne argumentert for at båten kunne synke hvis vi tok dem om bord.

Men jeg forsto at det er noe som er viktigere enn den rettslige forpliktelse vi alle må adlyde uansett, og som vi verdsetter over den rettslige forpliktelse. Det er den moralske forpliktelsen.

I dag står jeg her, og spør dere, i elendighet, om hjelp. Om å vise medfølelse i den krisen jeg står i.

I dag er det jeg som er den druknende dama. Er det noen som vil kjempe for å få meg opp i båten? Er det noen som vil stå for meg?

Jeg ber om at dere adlyder deres moralske forpliktelse, slik jeg gjorde.

Det som kanskje ser ut som en enkel sak for UDI, er en sak som handler om liv og død for meg. Jeg har ingen i hjemlandet mitt. Jeg er helt alene. Jeg ber dere om å hjelpe meg slik at jeg ikke mister det jeg har fått her. Denne tryggheten. Utdanninga jeg har fått på videregående. Og dere.

Takk for meg.

Teksten er lett omskrevet og språkvasket av Dagbladet i samarbeid med Khalili.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 3. mars 2017 av i Asylbarn, Enslige mindreårige.
%d bloggers like this: