Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Respekt og rettferdighet for asylsøkere!

Har regjeringen Stortinget i ryggen i asylpolitikken?

Les NOAS’ kronikk i Klassekampen i dag, som viser hvordan regjeringens asylinnstramminger går mye lengre enn det stortingsflertallet har godkjent.

Stortingets asylforlik går langt, men regjeringens innstramminger i asylpolitikken går mye lengre.

ET BREDT FLERTALL på Stortinget støtter regjeringens asylpolitikk, kommenterte Per Sandbergs da han overtok Sylvi Listhaugs ministerpost denne uka. Flere andre politikere og kommentatorer gir uttrykk for det samme, og hevder at det bare er Listhaugs vulgære språkbruk og polemiske stil som skiller henne fra resten.

En gjennomgang av de viktigste innstrammingene på feltet viser imidlertid at en slik framstilling treffer dårlig. Realiteten er at regjeringen fører en politikk som er fjernt fra det øvrige partier stiller seg bak, og på flere punkter også i strid med det stortingsflertallet har gått inn for.

STORTINGETS asylforlik fra november 2015 brukes gjerne som begrunnelse for å sette likhetstegn mellom regjeringens og stortingsflertallets asylpolitiske linje. Forliket ble støttet av 161 av 169 stortingsrepresentanter – men knapt noen av de viktigste innstrammingene som er gjennomført de siste årene, er forankret her.

Innstrammingspakken som regjeringen la fram i fjor vinter, var heller ingen oppfølging av forliket. Alle de mest vidtrekkende forslagene var nye tiltak, eller de gikk svært mye lengre enn det forlikspartnerne hadde gått med på. Resultatet ble at de mest dramatiske innstrammingsforslagene ikke fikk flertall.

DE INNSTRAMMINGENE som er gjennomført de siste årene som har hatt størst praktisk effekt, følger som regel av endringer i forvaltningspraksis, og ikke lovendringer vedtatt i Stortinget. Strengere asylpraksis overfor afghanere er kanskje den innstrammingen som har rammet flest. Terskelen for å få beskyttelse ble hevet i februar 2016, og nå anses ingen provinser i Afghanistan som utrygge nok til at det gir grunnlag for beskyttelse. Fra før var Norges asyl- og returpraksis overfor afghanere blant Europas strengeste, og nå får en enda større andel avslag.

Innstrammingen rammer særlig de mest sårbare. 88 prosent av afghanske barnefamilier fikk avslag i 2016, mot om lag 45 prosent i årene før. Mens 25 barn som kom sammen med familien fikk avslag i 2015 og 37 i 2014, fikk hele 627 afghanske barn avslag i 2016. Barnefamiliene returneres med tvang til Afghanistan. Flere andre land går i motsatt retning av Norge, og gir beskyttelse til flere afghanere eller stanser alle utsendelser, på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet.

FORVALTNINGEN har også strammet kraftig inn overfor enslige mindreårige asylsøkere, direkte i strid med Stortingets vilje. Regjeringen foreslo i fjor vinter økt bruk av midlertidige tillatelser til enslige mindreårige, men forslaget møtte massiv motstand i høringsrunden, og opposisjonspartiene stemte det ned. Like fullt er praksis endret, slik at langt flere ungdommer enn tidligere bare får tillatelse fram til de fyller 18. I 2015 fikk 15 mindreårige en slik midlertidig tillatelse, mens antallet i 2016 var 316. Bare i januar 2017 fikk 98 ungdommer midlertidig opphold fram til fylte 18 år. En økende andel får også avslag, selv om enslige mindreårige verken kan tvangsreturneres eller har adgang til å reise tilbake til Afghanistan på egen hånd. Disse barna tvinges til en rettighetsløs tilværelse i Norge.

REGJERINGEN TØYER dessuten enigheten med andre partier, og gjennomfører innstramminger som går veldig mye lengre enn det stortingsflertallet har godtatt. Særlig alvorlig er ny praksis for opphør av flyktningstatus. Partene i asylforliket ble enige om at flyktningstatus kan trekkes tilbake dersom forholdene i hjemlandet forbedres så mye at flyktninger ikke lenger anses å ha beskyttelsesbehov.

Fram til nå har den såkalte opphørsklausulen i flyktningkonvensjonen knapt blitt benyttet, verken i Norge eller andre land. At klausulen nå tas i bruk, innebærer at Norge leder an internasjonalt i å svekke flyktningers rettigheter. Tiltaket skaper stor usikkerhet for mennesker som har behov for trygghet, og det hemmer integrering. Verst er det likevel at regjeringen påbyr forvaltningen å praktisere regelen slik at store grupper flyktninger risikerer å miste oppholdstillatelsen, selv om det er høyst tvilsomt om situasjonen i hjemlandet kan anses som trygg. Departementet har instruert utlendingsforvaltningen om en anvendelse som på flere punkter utfordrer folkeretten og alminnelig forvaltningsrett. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har sendt brev til departementet med klare advarsler mot praksisen de legger opp til.

REGJERINGENS håndtering av Storskog-sakene er et annet eksempel på at de opererer langt utenfor det Stortinget har satt sitt godkjentstempel på. Et flertall på Stortinget vedtok i november 2015 å fjerne vilkåret om at asylsøkere bare kan henvises til et trygt tredjeland hvis de har tilgang til asylprosedyre der. I departementets lovforslag stod det at forutsetningen var at folkeretten og Grunnloven respekteres og at asylsøkerne er sikret effektiv beskyttelse i landet de sendes til. Regjeringen instruerte likevel utlendingsforvaltningen om å avvise asylsøkerne umiddelbart på grensen på Storskog, uten klagemulighet og tilgang på advokatbistand. Det viste seg også raskt at få av de asylsøkerne som hadde kommet inn i landet hadde en type visum som Russland aksepterte for retur. Til tross for at både Politiets utlendingsenhet, UDI og Utlendingsnemnda oppfordret departementet om å oppheve instruksen som hindret mange hundre syriske flyktninger i å få behandlet sin søknad om beskyttelse i Norge, gikk det et helt år før Listhaug snudde i november 2016.

RETT NOK er det gjennomført flere kraftige innstramminger som et politisk flertall har stilt seg bak. Stortinget har vedtatt å innføre politisk styring av Utlendingsnemnda, slik at det ikke lenger er noe uavhengig klageorgan i utlendingssaker. De folkevalgte har også vedtatt at asylsøkere skal kunne henvises til internflukt uten at det gjøres en vurdering av rimeligheten i hvert konkrete tilfelle, selv om folkeretten oppstiller krav om en slik rimelighetsvurdering. Mange flere asylsøkere som risikerer forfølgelse på hjemstedet, kan dermed gis avslag og henvises til en annen og tryggere del av hjemlandet, i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.

Det er ingen tvil om at også flere opposisjonspartier går inn for en streng asylpraksis. Hovedbildet er likevel at avstanden mellom regjeringens og de øvrige partienes asylpolitikk er stor. Å ønske en streng asylpolitikk er ikke det samme som å mene at den skal være stadig strengere, uten noen grense for hvor langt en kan gå i restriktiv retning, slik logikken synes å være for regjeringspartiene.

DET ER GOD GRUNN til å etterlyse en mer respektfull omtale av mennesker på flukt, men det er ikke nok. Politikken som utøves, er tross alt det vesentligste. De mindre partiene har protestert til dels kraftig på en asylpolitikk som blir stadig mer restriktiv, og som ensidig vektlegger kontroll og retur på bekostning av rettssikkerhet og integrering. Men heller ikke for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som er i en mellomposisjon, skal avstanden til regjeringens politikk underslås. Hvis vi ønsker en mer faktabasert diskusjon i valgkampen, kan vi starte med å begrave framstillingen av en bred og enhetlig asylpolitisk blokk allerede nå.

Mari Seilskjær, politisk rådgiver i NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 11. mars 2017 av i asylpolitikk, Stortinget.
%d bloggere like this: