Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Respekt og rettferdighet for asylsøkere!

Amnesti er eneste løsning.

Les artikkelen av Maria Aano Reme: 

62 eldre, enslige asylsøkende kvinner som ikke kan returneres til noe land, lever under uanstendige og uverdige forhold i Norge. 

Tirsdag 30. mai lanserte RIA (Rettferdighet i asylpolitikken) en rapport som dokumenterer situasjonen til 62 eldre, enslige, lengeværende kvinner på asylmottak i 17 fylker i Norge. Den viser leveforhold som er uanstendige og uverdige, både for de det gjelder og for Norge som nasjon. Terje Høyland fra IMI-kirken sa det slik: «Dette er vårt Norge. Dette gjøres i mitt og ditt navn. Kan vi tåle det?»

Vi trenger ikke tie. Løsningen er engangsamnesti. Ifølge advokat Bent Endresens innlegg den 30. mai er det juridisk sett fullt mulig, og enkelt. Det er den villede politikken vi må utfordre. Så la oss prøve.

Fastlåst situasjon

Kvinnene som er omtalt i vår rapport, er i en situasjon som ikke gagner noen. Selv lever de et deprimerende liv satt på pause, og myndighetene bruker ressurser på å understøtte personer som ikke får lov til å gi tilbake til samfunnet. Utlendingsforskriftens § 8–7 kan gi oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, men terskelen for å falle innenfor er så høy at nær sagt ingen kommer over den. Ingen av kvinnene i denne rapporten har gjort det.

Når det gjelder de kvinnene som er definert som statsløse, så har ikke Norge engang prosedyrer for å undersøke statsløshet, ifølge FNs høykommissær for flyktninger.

Hvilke løsninger finnes?

At politikerne skal instruere utlendingsmyndighetene i forståelsen av loven på en måte som kan løse problemet for flere som i dag lever som såkalt papirløse i Norge, er dessverre usannsynlig med tanke på konsekvensene dette vil ha for den «strenge og rettferdige» asylpolitikken som dagens, og gårsdagenes, regjeringer styrer etter. I stedet er retur til hjemlandet løsningen de oftest løfter fram. Men for denne gruppen er ikke det et gjennomførbart alternativ. Kvinnene er i praksis ureturnerbare, på grunn av manglende papirer, manglende vilje i hjemlandet til å motta dem, eller andre omstendigheter redegjort for i rapporten.

Vi tar derfor til orde for en annen løsning. I boken «Sammensatte samfunn» skrev historiker og politiker Knut Kjeldstadli om problemet sett fra politiets ståsted, der to ytterpunkter ble diskutert: Å plassere folk i interneringsleirer, eller å gjennomføre et engangsamnesti, der de papirløse som ikke har utført graverende kriminalitet, får bli om de melder seg innen en viss frist. Internering er et såpass grovt tiltak at ingen vurderer det som en seriøs løsning.

Men engangsamnesti er en løsning som både vi som jobber frivillig, politiet, UDI, og andre europeiske land snakker om.

Ingen signaleffekt

Ordet amnesti er ikke et ord man ser ofte i politikken lenger. De som vedtar lover og dikterer asylpolitikken, er redde for signaleffekten det kan gi. Men ingen erfaring understøtter mistanken om signaleffekt. Studier viser at det å gi tillatelse til folk som har slått rot her, ikke fører til høyere ankomst av asylsøkere. I 2004 gjennomførte Bondevik 2-regjeringen en amnestiordning for barnefamilier som hadde bodd i Norge i 3 år eller lenger. Denne ordningen medførte at 399 personer fikk oppholdstillatelse i Norge. Etter denne forskriften hadde Norge de to neste årene de laveste asylankomsttallene på 2000-tallet. Ifølge NOAS kom det 5402 og 5320 asylsøkere i 2005 og 2006.

I andre europeiske land trenger man ikke lete så langt tilbake i tid etter sammenlignbare eksempler. Selv om trenden er nedadgående også i EU, har mellom 5,5 og 6 millioner mennesker blitt omfattet av reguleringstiltak, eller amnestier, i løpet av det siste tiåret, i land som det er naturlig å sammenligne oss med, som England, Sverige og Nederland.

UDIs anbefaling om amnesti

I rapporten «Lengeværende i mottak» fra 2003 anbefalte UDI at en spesiell gruppe skulle få amnesti: «Dette begrunnes i at situasjonen de facto er slik at oppholdstillatelse bør gis. Ordningen bør m.a.o. også omfatte de personer som selv er skyld i/sin uholdbare situasjon og/eller de som ikke selv har medvirket til at hjemreisen kan effektueres.»

UDI ønsket at regler og rutiner skulle endres etter modell av de danske eller svenske ordningene som fantes i 2003. Under slike forhold ville papirløse, som kvinnene i rapporten, sikres ny vurdering av sakene i lys av den faktiske situasjonen som er oppstått, noe som ville kunne ivareta «hensynet til menneskerettighetene og slik bedre denne gruppens rettsstilling». Rapporten foreslo i konklusjon at «personer som har oppholdt seg i Norge i åtte år eller lenger etter endelig avslag på søknad om asyl, kan få oppholdstillatelse i Norge.»

Vår rapport har tatt for seg situasjonen til, per i dag, 62 kvinner. Når vi sammenligner med andre typer amnestier, også i Norge, er denne gruppen helt forsvinnende liten, også om den skulle øke. Deres situasjon, redegjort for i rapporten, er likevel så spesifikk at et amnesti kan forklares med bakgrunn i humanitære og menneskelige hensyn, uten at det vil få noen signaleffekt. Amnesti er den enkleste og muligens også den eneste løsningen.

Dette er vårt Norge.

 

Advertisements

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 7. juni 2017 av i asylpolitikk, Eldre kvinner i asylmottak, Mennesker i limbo.
%d bloggers like this: