Dønn ærlig asyldebatt (del2)
Etter at vi har ryddet opp for lengeventende barn og voksne, så er spørsmålet om vi må tenke asylinstituttet på nytt. Er det mulig å endre dagens system til et et rettferdig system? Våger vi å løfte på alle steiner og unngå å gå i skyttergraver? Hva om vi tenker helt ut av boksen!
Hva ville skje om vi la ned dagens asylinstitutt? Hva om det ikke ble mulig å komme til Norge og be om asyl? Hva om vi heller økte FN kvoten vår til f.eks 15000 personer? Da snakker vi folk som FN har registrert med akutt behov for løsning. Da er det ingen asylintervju, saksbehandling, verdens omspennende undersøkelser, UDI behandling og påfølgende anker og langvarig dyre asylmottak opphold.
Som Internasjonal leder i IMI Kirken fikk jeg en telefon fra Stavanger kommune på torsdag. De ville hente en familie via FN og ville ha oss med på integrerings utfordringene. På en time hadde jeg funnet en vertsfamilie klar til å gjøre første fase lettere, samtdig som vi står klar med ulike fellesskap og vår 100 plass store språkskole. Om få uker er familien på plass i Stavnager, reddet ut av en av verdens tøffeste konflikter.
Når vi tenker hva en lengeventende asylsøker koster, så har vi som samfunn mulighet til å tenke redskap for integrering for de samme midlene. Forskjellen er at vi får en positiv dynamikk. Istedenfor depresjon, misnøye, trøtthet overfor Norge, så vil de nyankomne fra dag1 gies mulighet til å lykkes. Vi vil selvsagt ikke unne de nyankomne å få uten gjenytelse og forventning, vi vil ikke skape et mindset av ensidig mottaker. Det skaper en indre fattigdom. F.eks vil støtte måtte være uttalt tidsbegrenset til f.eks 5 år. Innen det må en del mål være oppfylt som å lære seg norsk, kunne forsørge familien etc. Der hvor muligheten er master og doktorgrad utover 5 år vil dispensasjon kunne gies gjennom stipend og lån.
Vi vet vi ikke kan hjelpe alle i hele verden, men vi vil kunne lykkes med de vi hvert år hjelper. Setter vi samtidig tak på antall arbeidstillatelser gitt til Europeiske arbeidstakere så kan vi hjelpe like mange som Sverige hjelper gjennom sitt asylinstitutt. Vi kan sammen med næringslivets målrette hvor vi anbefaler at nyankomne satser på utdannelse o.l. og vil dermed løse mye av de utfordringer som flere bransjer har med å finne nok kvalifisert arbeidskraft.
Vi vil kunne hjelpe flere, vi vil få til en positiv og byggende dynamikk og samfunns økonomisk vil det for alle parter lønne seg.
Vil det være mulig å stenge dagens system? Andre må spille inn motforestillinger og mye må sikkert finne sine løsninger innenfor internasjonal lov og rett. Det spennende er at vi hjelper flere, vi sikrer oss at de får bekreftet sin verdi fra dag 1, er vi gjennomtenkte på våre hjelpetiltak skaper vi aktører og ikke misfornøyde og dypt avhengige mottakere. Med et utgangspunkt hvor et land ønsker deg velkommen og har tro på deg, så skapes det for de aller fleste en lyst til yte tilbake, bli en del av det samfunnet o.s.v.
Debatten er lansert. Klarer vi å lete etter løsninger uten å få i skyttergraver? Er renovering av dagens system løsningen eller har vi gått oss så fast i et urettferdig system med stygge utslag at vi ikke kan endre det? En ting er sikkert, vi kan ikke være bekjent av dagens system.
Minner om at jeg ikke representerer andre enn meg selv.
Nyttig bakgrunnsinfo:
Udi om gjeldende regler for «Overføringsflyktininger»/ kvoteflyktninger via FN
Om Terje Høyland
Rettferdighet i asylpolitikken (RIA) 